onsdag, juli 11, 2018

Siden sist.

Jeg er bedre. Jeg føler meg som en slagmark, men jeg bedre.
Noen ting begynner å falle litt på plass, så jeg slapper litt mer av.  Kjenner at jeg ikke stoler på hvordan ting er nå, stoler ikke på meg selv, jeg er beredt på nytt angrep. Klarer ikke å få meg til å tro at ting ordner seg. Jeg tør ikke.

Har hatt mange bra dager, og mye fine stunder. Har greid å komme meg litt mer ut. Har vært på kjøpesenteret et par ganger. Vært mye ute på stolpejakt med ei venninne. Gått turer. Vært på en weekend tur til Danmark og Legoland med mamma og unga. Har vært på stranda noen ganger. Vært på besøk hos venninner. Meldt meg inn på treningssenter og såvidt startet igjen. Snart vil jeg reise heim til Eidskog en tur også.

Du som har sett meg på sosiale medier da jeg har lagt ut noe positivt ved alt dette jeg har gjort i sommer? Det har ikke vært så lett som det ser ut som. Jeg bruker enormt mye energi og krefter på å være blant folk, smile, tulle, le og skravle. Etter at jeg har gjort noe slikt så har jeg dagen etter hatt et stort behov for å være alene og får ofte mye mørke tanker som utvikler seg til tankekjør. Noen ganger ender det opp i en tvang til å straffe meg selv. Å straffe meg selv er det ingen andre enn jeg som kan gjøre. Da føles det rett.

Jeg prøver, ikke så hardt, men jeg prøver litt hver dag å gi meg selv bekreftelse. Det går som regel ikke. Jeg er noen dager så overbevist om at jeg er et dårlig menneske og at jeg ikke fortjener stort at jeg like gjerne kan holde meg vekk fra folk. Mens andre dager har jeg så mye angst at jeg får meg ikke ut av døra når jeg egentlig har planlagt å gå tur ned til Mjøsa for å bade med hunden, men så får jeg det ikke til. Jeg er redd for å møte på noen. Jeg er redd for at noen skal se meg. Jeg vil virkelig så inderlig sterkt at ingen skal se meg.

Det er helt sikkert mange der ute, som kjenner meg fra en eller annen sammenheng, som tenker sitt om meg da jeg legger ut ting på sosiale medier (SOME) og ikke kan forstå hvorfor jeg fortsatt ikke har begynt å jobbe igjen. Jeg har vært sykemeldt siden 10.april.
Kan være noen av dere lurer og kanskje tenker at det har noe med deg/dere å gjøre?
Vel, jeg er lei for det hvis du som leser er en av de som har tenkt på dette. Jeg beklager at jeg ikke har hørt noe fra meg eller kanskje vært en dårlig venn.

Til dere som har vært der for meg i denne perioden, til tross for hvor slitsom jeg er, tusen takk.

Jeg vet at jeg kan virke ganske utakknemlig, pessimistisk og negativ (jeg er og det!) og jeg forstår dere mer enn dere tror når dere trenger avstand fra meg.
Til dere som ikke orker å være med meg videre, takk for tida vi hadde og masse lykke til videre!

Så kort oppsummert; jeg jobber fortsatt beinhardt hver dag, og jeg er bedre.

fredag, juni 08, 2018

Fire hovedgrunner

Grunnen til at jeg ikke klarer å publisere noe for tiden går i at jeg har vanskelig for å formulere meg da dagene har svingt noe voldsomt. I de stundene jeg er dårlig så er jeg nå så langt nede at jeg ser ingen løsninger.

Det er fire hovedgrunner til at jeg ikke fungerer så godt i hverdagen, fem hvis vi teller med det elendige selvbildet, men det er en faktor som forsterkes i stor grad på grunn av de fire hovedgrunnene. Det blir som et dominospill på vaklende overflate. Dominobrikkene faller ikke bare på hverandre med om hverandre også.
Det er en mulighet for at to av disse grunnene løser seg i løpet av de neste par månedene, men det er så langt fram i tid for hodet mitt akkurat nå at det går i stå, virker det som.

Noen hadde taklet dette på strak arm med hode hevet. Jeg derimot tåler det ikke. Jeg har sett at man kan ikke alltid begrunne slikt med hva den enkelte har med seg og ikke i ryggsekken, men hvis vi ser på personlighet så kan vi finne en bedre forklaring. Jeg kjenner folk med tung ryggsekk, men går rundt i hverdagen som om de har tatt den av og satt den fra seg i gangen imens de gjør sine ting.

Jeg gjør så mange ting jeg har energi til for å forebygge og styrke, men når disse tingene ikke fungerer så virker det meste håpløst. Jeg gjør mitt aller beste nå, og jeg vil ikke at folk i hverdagen skal se dette på meg. Jeg ønsker ikke hovedsaklig å snakke om dette med så mange, for jeg snakker mer enn nok på dps. Jeg ønsker heller ingen nærhet. Å klemme er for tiden veldig vanskelig, noe som for mange er helt vanlig når man møtes, er for meg nå langt over intimgrensa.

torsdag, april 19, 2018

Tankesjukdom

Jeg kjørte hjem oppløst i tårer og roper ut : "unga mine!"
Har akkurat levert Oscar hos pappaen sin. O og jeg har hatt en alenedag og hatt det så koselig sammen. Kjente jeg grudde meg skikkelig fælt når klokka ble over 18 og vi snart måtte dra.
Det sitter så utrolig langt inne akkurat nå å ikke ha dem hos meg. For jeg er ingenting uten dem nå. Det er trygt og godt å se dem leke rundt meg. Men jeg vet at de merker noe. Derfor så trenger de pappaen sin mer enn meg akkurat nå. Jeg vil ikke at de skal føle at de må ta vare på meg eller være varsom rundt meg. Jeg snakker med dem om det. De vet at mamma har en "tankesjukdom" og at den gjør at mamma er mye lei seg, trøtt og på oftere dårlig humør, at den gjør slik at mamma får mange dumme og triste tanker. De vet at jeg er på sjukehuset hver uke å prater med noen som hjelper meg.
Noen dager føler jeg at jeg tynger dem, at jeg skader framtida deres, at jeg gjør dem usikre og utrygge, at de ville hatt en bedre framtid uten meg. Noen dager føler jeg at jeg er den eneste (unntatt pappaen) som kan ta vare på dem, den eneste som forstår dem, som kjenner dem ut og inn og som vet det som er best for dem. Noen dager føler jeg meg totalt avhengig av dem for å føle noe positivitet, føle et lite håp, føle glede. Selv om jeg sliter med energien nå så elsker jeg å gjøre ting for dem og sammen med dem. Når de ikke er her så har jeg ingen grunn til å gjøre noe.

Det verste med å være uten dem er at jeg må være alene med meg selv og kjenne på det mørkeste mørket. Misforstå meg rett, jeg er aller helst alene. Det er liksom da jeg har mulighet til å jobbe med meg selv. Jeg gjør også det, noen dager er jeg ganske god på det og. Det er bare at det som gjør så vondt da er enda vondere, det gjør fysisk vondt, det er uutholdelig og da må jeg gjøre noe med det. Noen ganger klarer jeg å stå i det, andre ganger ikke.

Har til nå sittet foran tvn med disney XD på i bakgrunnen, for da er det som om de er her.

tirsdag, april 17, 2018

Utakknemlig og selvopptatt.

Nå har jeg vært på skikkelig dårlig humør i flere dager. Jeg prøver å gjøre ting som kan snu det til en bedre dag. Gå tur, høre på musikk, høre på podcast, lese, spise sunnere, drikke mye vann, sitte ute i sola, løse kryssord, se på serie, sove.... gåturene hjelper noen ganger. Musikken er ikke noe fengende å høre på. Podcasten jeg pleier å le så jeg griner av er ikke noe morsom. Jeg leser, men får ikke med meg så mye. Jeg er matlei og har bare lyst på usunne ting, eller så kaster jeg opp. Sola hjelper meg jo alltid i humør, men ikke nå...det eneste som virkelig hjelper er å sove. For da går tiden. Jeg slipper å være våken for å høre på alle negative tanker og kjenne på den enten flate følelsen eller sinnet.
Jeg har ikke lyst til noen ting. Ikke interessert i ta kontakt med venninner, for jeg er bare negativ. Jeg prøvde idag, men det hjalp ikke noe. 
Jeg er så sliten av dette. Hver dag så tenker jeg at kanskje det snur imorra. Hver gang det ikke gjør det så orker jeg ikke mer. Det føles ut som at det kommer til å være slik for bestandig akkurat nå. Hvor er enden på dette? Føler meg fanget. Blir sur hver gang jeg leser alle quotes jeg kommer over der folk deler at det er ikke en dårlig dag, det er bare dårlige fem minutter som du melker resten av dagen...akkurat som om alt jeg kommer over er skrevet til meg. Det er jo ikke det, men der og da så blir jeg provosert. Ikke er det lov til å ha det slik heller, man skal bare tenke positivt og helst ikke dele med andre når livet føles bedritent for det orker ingen å forholde seg til. Tenk på all katastrofe i verden, på alle de som lider og faktisk har en god grunn til å ikke føle seg bra? Så sitter du der og surver fordi du er psyk? 
Jeg tror jo at jeg vet hva mange tenker. Men det er jo fordi jeg har hørt det før. Da er det ganske enkelt å regne det ut. Hvorfor må det være så jævla vanskelig? Dessuten er folk flinke til å bare anta. Antar at det går over. Antar at man sier ifra. Antar at noen andre gjør noe.
Jeg er for sliten til å holde ut. Kan jeg ikke bare få sove. Sove. Sove i lang tid. Det er jo helt stille allikevel. Hva skal jeg holde ut etter  da? Det er jo ikke noen grep som gjøres utover det som er. Man føler seg bare i veien for folk.

 Utakknemlig og selvopptatt. 

onsdag, april 11, 2018

I mitt hode.

Det er så rart å føle at man får ting man mistenker bekreftet. Ute der blant folk. Hver gang jeg er utenfor huset, blant folk, så ser jeg overalt at det er jeg mot verden akkurat nå. Hva som er realistisk eller ikke vet jeg ikke lenger. I mitt hode blir jeg veldig lett overbevist av styggen på ryggen som mener det ene og det andre. Det er så virkelig for meg, men samtidig hvis jeg sier det ut høyt utenfor hodet mitt, så høres de tingene helt merkelige ut. På en måte. Ikke for meg, men for andre. Det får meg til å føle meg dum. Vær så snill å ikke døm meg bare for at jeg har disse tankene nå. Jeg prøver alt jeg kan for å ha en bra dag, men det er dessverre sånn at den minste lille ting vipper meg helt av pinnen. Derfor holder jeg meg mest for meg selv. Ting jeg ikke visste om trigger meg nå, så det er så hardt å være ute blant folk. Hvor som helst. Jeg må jo, for barna må i barnehagen, de må hentes, jeg må på butikken. Idag skal jeg prøve å delta på noe i en stor forsamling. Blandede følelser rundt det, men jeg skal ihvertfall prøve.
Jeg gjør mine ting for å roe ned stormen i hodet, for å døyve smerten, for å svømme opp til overflaten igjen, for å hente meg inn, for å trøste meg, for å klare å stoppe.

Tusen takk for likes, hjerter og kommentarer, dere. Det er veldig generøst.