mandag, mars 13, 2017

Sorgen min og jeg.

Det finnes mange forskjellige type sorger i livet. Store, små, gigantiske. Alle takler sorg på ulikt vis. Det finnes ingen riktig eller feil måte å sørge på.

 Jeg har en sorg nå som har kommet tilbake. En sorg som jeg har hatt før, som har vært borte en lang stund, og kommer til overflata igjen. Jeg sørger over noe jeg aldri har hatt. Over noen som har vært helt annerledes hele livet mitt enn det jeg kjente til. Jeg sørger over det faktum at jeg aldri kommer til å få det.

 Lille Ida sørger over det såre savnet etter denne personen. Tenårings Ida sørger over den tunge tida hun ble gitt og hadde ikke annet valg enn å bli voksen i brå fart. Voksne Ida sørger over at hun har lyst til å gjøre noe med det, men vet at det ikke er til det beste. Hun sørger over alt hun vet om, og over at ting vil alltid være uoppgjort. Sørger over noen som alltid har vært syk, men som aldri ville ha hjelp. Som har levd hele sitt liv som syk og har hatt store deler av livet med masse negativitet og urolighet. Ja, jeg sørger over et menneske. Et veldig viktig menneske for meg på mange måter, men som jeg ikke kan gi noe plass til lenger. 

Min sorg er ekte, og den er bare min. Den er veldig framme nå, men jeg greier meg fint. Jeg kan kjenne den er der hele tiden nå om dagen, det er en vond klump i magen. Et litt hardt trykk i brystet. Tårene vil fram så fort jeg snakker om det. Og det er greit. Jeg lar sorgen bare få komme, også kan vi høre på triste melankolske sanger sammen, bare den og jeg. Vi kan synge høyt, vi kan gråte sårt. Også må jeg legge den litt tilbake og fortsette med hverdagen. Så kan jeg la den komme fram når den trenger seg på igjen. Vi sees ganske ofte om dagen, men det er ikke så rart. Det er jo gjerne når ting er i endring at man får slike reaksjoner. Akkurat nå er det mange ting i endring.

Det er det som er en bra ting å vite; at selv om man har en sorg så trenger man ikke å drukne i den. Man må bare finne ut av hvordan man skal forholde seg til den. Det er selvfølgelig ikke gjort i en håndvending, men jeg føler at jeg kan fortelle det ettersom jeg er ganske erfaren på området blitt. 

Jeg har en håndfull mennesker jeg vil vende meg til når jeg føler jeg trenger å stikke litt hull på blemma, og det er en god følelse. Du vet når du ikke føler på skammen eller samvittigheten over å plage dem med dine problemer og bekymringer? Når du vet at du blir lyttet til? Når du kjenner at det er ekte? Det er de rette menneskene å søke trøst hos. Jeg har alltid hatt og kan fortsatt ha det noen ganger, en lei tendens til å kjenne at jeg ikke fortjener noen trøst fra noen. Men det er jo aldeles feil. Alle fortjener trøst! Det er den minste tingen du kan gjøre for deg sjøl for å være litt snill med deg; ta kontakt med en ekte venn som hører deg og ser deg. Del, del og atter del. Ikke la deg sjøl sitte igjen med alt det vonde helt alene. Du ville vel ikke ha gjort det mot DIN venn?

torsdag, desember 08, 2016

Plassert.

Da er det på'an igjen. Eller, det har det igrunn vært en stund. Jeg begynner, som kjent for noen, veldig tidlig med å planlegge og komme igang med julehandelen. I år går det treigt for seg, men det har sine årsaker. Det gjelder bare å forsone seg med det. Det er jo også en tid der hvor mange har det vanskelig, og der mange har mørke og triste følelser. Denne tida setter igang noe ved oss.
Jeg er hu som pleier å få julestemning veldig tidlig og vanligvis varer det til julaften, men ikke i år ser det ut til. Kanskje jeg har forandret meg? Uansett, så føler jeg på en spenning i kroppen. Spent på hvordan denne jula vil føles. Dette året tok jeg et drastisk valg og har nå færre familiemedlemmer å være sammen med i juletida. Jeg har egentlig ikke landet helt ennå på hvordan jeg føler rundt det. Er jeg litt lettet og rolig over å slippe de vonde følelsene rundt den situasjonen...? Eller blir det litt trist å ikke ha kontakt denne jula for første gang...? Jeg vet ikke ennå, men jeg er mest åpen for at jeg skal greie å senke skuldrene mer. Jeg kommer også til å legge tilrette mest mulig for at det skal skje.

Jeg har reflektert mye i høst, og kjent mye på følelser og tanker rundt valget mitt. Det har foregått både ved ubevissthet og bevissthet. I forbindelse med andre årsaker resulterte det i at jeg ble utbrent. Føler at jeg har brukt tida godt og at beina står mer stødig nå. Det beste med alt uansett hvor dårlig jeg har vært, så har jeg hele tida kjent at valget jeg tok var riktig. Om det er et permanent eller midlertidig valg får tiden vise, det er ikke noe jeg vil bestemme over her og nå.

Etter at G.A og jeg startet på et foreldreveiledningskurs for cos-p så har dette også satt igang mye prosesser i hodet. Ikke bare som forelder, men en tankeprosess over min egen barndom og oppvekst. Også en tankeprosess over hvordan man opplever ting. Det vil si hvordan ulike mennesker opplever en situasjon eller hendelse på forskjellige måter. Det at man ikke har blitt møtt i følelsene sine under oppveksten eller fått så mye bekreftelser på at man er god nok er et sårt tema. Det kan være reelt for den som har opplevd det slik, og det kan være like reelt for den som ikke opplevde det slik i det hele tatt og mener noe helt annet. Her snakker jeg om de/den voksne og barnet. Det er her konflikten oppstår for meg, men også garantert for mange andre. For her vil vi uansett alltid ha en uenighet når ikke de som var voksne for meg den gangen kan gi en slags forståelse for min opplevelse av det hele. Eller noen form for anerkjennelse for at jeg har opplevd det slik. Jeg forstår at det er sårt og vanskelig å høre det, men det er slik det er. Jeg har også jobbet med min forståelse av hvorfor de/den voksne opplevde det motsatt, og jeg kan kjenne på at jeg skjønner godt at de/den hadde mer enn nok med seg selv i perioder av min oppvekst til å makte alle sine oppgaver som forelder. Jeg ser det tydeligere nå.

Samtidig så sitter jeg fortsatt med en følelse av mangel på aksept, litt bitterhet, en sorg og litt urolighet rundt min oppvekst, fra min side. Det er noe inni meg som ikke har greid helt ennå å gi slipp, og det er veldig vanskelig å finne det, men jeg skal la tiden få hjelpe meg med det.
I mange tilfeller der jeg reagerer negativt og sterkt, kall det gjerne instinktivt,  så har jeg blitt kjent med at det er barnet i meg som kommer frem akkurat da. Det er all usikkerheten fra den gang som dukker opp. Det er også masse følelser som jeg ikke har lært meg å regulere eller å plassere som hjelper til å lage masse usikkerhet og kaos.
Det er iallfall noe jeg har begynt å kjenne igjen, og at jeg kan plassere det litt der. Det er en måte å gi selvhjelp på, og en måte for meg å ta frem den voksne meg til å omfavne og trøste barnet i meg.

Jeg er et menneske som så mange andre også stadig er på jakt etter bekreftelser. Nå skal jeg starte med å gi meg selv litt bekreftelse.

mandag, september 26, 2016

Samvittighetskladd.

Dårlig samvittighet er noe jeg opplever på daglig basis. Det har på en måte blitt en del av meg, og ofte da jeg er dårlig så sluker den meg nesten. Det er veldig lettvint å bare si 'slutt å ha dårlig samvittighet for alt' og det skulle jeg virkelig ønske jeg kunne! Om jeg bare hadde hatt en bryter som jeg kunne skrudd på og poff! så var den borte, da hadde jammen livet vært lettere. Men sånn er det nå engang ikke, og da må man lære seg andre metoder å takle det på. Dermed må faktisk alle andre rundt en som sliter med mye dårlig samvittighet bare smøre seg med tålmodighet og vise støtte istedenfor irritasjon og oppgitthet. For når du er vant til at den samvittigheten sitter der sånn lett tilgjengelig så blir du ganske kreativ i forhold til hva du faktisk kan få dårlig samvittighet for!
For mitt vedkommende så er det akkurat som at den ene tingen jeg får dårlig samvittighet for forgreiner seg i mange flere ting som jeg også føler at jeg bør ha dårlig samvittighet for. Det er som om alt bare bygger seg opp og støtter seg på hverandre helt til det er noe som topper hele greia og da blir det for tungt å bære.

Men hvorfor i all verden får man så dårlig samvittighet da?

Er du som meg og er veldig streng og kritisk mot deg selv, stiller for høye krav og dømmer deg selv? Hvis ting ikke blir "riktig" så snakker du deg selv ned og straffer deg selv? Bruker du ofte ord som "må/burde/skulle gjort/skal/burde ikke"?
Her ser du jo selv hva du kan jobbe med om du sliter med det samme som meg.
Men selv mener jeg at det ikke er bra nok, for det ligger som regel mer bak enn dette. Hvis man tenker etter og drar frem minner, skreller av lag for lag, så vil man kanskje kunne se enkelte ting som har en sammenheng med hvorfor man har slike dårlige tankemønstre.

Jeg sliter med dårlig samvittighet for ting jeg ikke kunne ha fått gjort annerledes uansett, og tilogmed for ting som jeg ikke er involvert i i det hele tatt. Det går nemlig ikke kun på at jeg syns det var dumt av meg at jeg ikke fikk gått en tur idag, at jeg burde ha planlagt handlingen bedre, at jeg burde ha rukket å vasket. Det går i dypere og dypere ting etterhvert. Man føler seg tilslutt som en vandrende samvittighetskladd. Men det som er fint er jo at det går an å gjøre noe med det. For min del sitter det såpass hardt i ryggmargen at jeg må jobbe kontinuerlig med det i all tid framover, men i det minste så er jeg blitt bevisst på det - der har jeg en kjempe fordel!

tirsdag, september 20, 2016

Mitt nye mantra.

Da jeg var hos psykologen min forrige uke så sa hun noe som jeg måtte skrive ned. Ikke bare for å minne meg selv på det, men å minne andre på det også.

Angst er bare en falsk alarm. Det er ikke farlig å være redd.
Hver gang jeg kjenner jeg har angst, så skal jeg prøve å huske på dette. For vi mennesker er utstyrt med angst som et hjelpemiddel i tilfelle fare, for det er da vi trenger angsten. Den hjelper oss både psykisk og fysisk med å raskt forberede oss på enten å flykte eller konfrontere/slåss mot trusselen. Men så er det sånne som meg og mange andre da som har en slik personlighetsproblematikk som ødelegger den fine funksjonen angsten har med å ta den i bruk i alle mulige farer og trusler i hverdagen. Angstbjella ringer uhemmet uten noen bra nok grunn. Dermed følger jo kroppen, følelsene og tankene med på den og setter i flyktmodus. Jeg er en av de som har engstelig og unnvikende atferd som da bare forsterker og vedlikeholder angsten.
Det er helt oppriktig vondt å ha angst, og særlig å leve med det, men det er egentlig greit at vi kan prøve å ufarliggjøre den litt for hverandre. Hjelpe hverandre slik at det blir lettere å gjennomgå det.
Jeg personlig har noen ganger så sterk angst at jeg syns det er greit å unngå fordi det er vanskelig å fokusere nok på at det ikke er farlig. Men da er jeg som regel syk. Så jeg syns det passer bra med ingen regel uten unntak i dette tilfelle.
En annen nyttig ting å vite er at unngåelser ikke bare er unngåelser. Vi snakker om to forskjellige unngåelser her! Det finnes unngåelse av ytre årsaker, som for eksempel å gå i store folkemengder, eller delta på sosiale aktiviteter osv. Men det som jeg synes er aller vanskeligst er den unngåelsen som forgår i det indre, altså unngåelse av følelser og tanker. Det er det jeg jobber mest med. Det føles litt innviklet ut, men jo mer man vet om det jo mindre komplisert blir det. Det betyr absolutt ikke at det er en simpel sak å gjøre noe med. Det tar til og med kortere tid å lære en gammel hund å sitte! Det er en atferd som er så innlært at den går på automatikk og blir tøffere å jobbe med jo eldre man er.
Jeg tenker at det viktigste er å ikke ha som mål at man skal bli frisk, men å finne en måte å lære seg å leve med det på.

Idag er en god dag.


 
  

torsdag, september 08, 2016

Lei av fasader.

Jeg vet godt at jeg ikke er frisk om dagen, men det tærer sånn på selvbildet når man tror at man hele tiden får bekreftet det man tenker om seg selv. Og det man tror at andre tenker om en. Det har begynt å gå i en skikkelig loop som jeg ikke greier å hoppe ut av for farten er altfor høy. 
Jeg vil jo ikke være den personen som blir nedbrutt, ensom og lei seg da hun ser flotte statusoppdateringer på facebook, glade bilder på snapchat og instagram der alle er sosiale og har det så kjekt sammen, og de som er alene klarer å stenge ute alt det og lever i sin egen boble og har det ganske så kjekt alene. Jeg unner jo egentlig alle andre å ha det godt. Jeg vil jo ikke sitte sånn og synes synd på meg selv. Det er heller ikke sånn at jeg ikke vil at andre skal ha det gøy sammen selv om jeg ikke er tilstede. Det er bare det at jeg stadig får en følelse av at alle har et sosialt nettverk som de faktisk bruker, mens jeg bare kjenner folk og ser dem aldri. Hadde det ikke vært for min søte lille familie, så hadde jeg følt null tilhørighet. Jeg priser familien min høyt og er så takknemlig for all tid sammen med dem. 
Jeg vet at ikke alt som vises i sosiale medier er så sant som det ser ut til. At det ofte er bare en fasade. Kan man ikke vise at man har det vondt på sosiale medier uten at alle skal se ned på en eller at man bare syns synd på seg selv og er oppmerksomhetssyk? Er man virkelig nødt til å holde slike ting for seg selv? Blir man stemplet som en negativ og pessimistisk person fordi man bare er ærlig og viser sitt sanne jeg? En sannhet som egentlig ikke er så uvanlig som man sitter å føler på? Alle har en psykisk helse, det er ingen hemmelighet - men hvorfor skal vi alltid kun vise fram den gode, positive siden ved den? Absolutt alle har en dag, en uke, en periode en gang iblant der deres psykiske helse ikke er på topp. Man trenger ikke være syk for det, og man SKAL ikke behøve å holde kjeften sin fordi at det alltid finnes andre som har det verre enn deg! Man får stadig en påminner på at man ikke skal klage fordi det kunne vært verre, og ja jeg kan tidvis være enig, MEN det betyr ikke at man skal undertrykke seg selv og sine problemer! De er faktisk reelle for den det gjelder, og må tas tak i for å slippe å få det verre enn at de skal undertrykke det hele tiden til det ikke går lenger. Bare fordi man syns ikke "problemene" sine er store nok. Hva er så forbasket vanskelig med å bare vise litt støtte for hverandre, selv om det ikke alltid er dine nærmeste som ikke har det så greit?
I mitt tilfelle så er jeg heldig og takknemlig for all støtten jeg får, til og med fra mennesker som jeg ikke har så mye kontakt med. Dere må få vite at jeg setter stor pris på hver og en av dere og for alle gode ord. Jeg vil ikke virke utakknemlig, jeg er bare ikke helt frisk.