søndag, februar 04, 2018

Burde jeg egentlig?

De siste to månedene har jeg utviklet en sterk tvil på meg sjøl. Nå har jeg skrevet dette innlegget mange ganger om igjen fordi jeg vet snart ikke hvordan jeg skal ordlegge meg. Hvordan skal jeg ordlegge meg uten at noen føler seg truffet? Selv om de ikke overhodet har noe med meg å gjøre i det daglige? Det er så utrolig mange faktorer som påvirker min usikkerhet. Det at jeg deler så mye som jeg gjør og er åpen om min helse gjør at flere ikke vet hvordan de skal møte eller forholde seg til meg. Det at jeg ikke får noen tilbakemeldinger eller spørsmål gjør at jeg overtenker. og når jeg først får tilbakemeldinger, så er ikke det godt nok til å overbevise meg om at det er bra nok fordi det er bare de menneskene som vil trøste og gi meg hjerter og si alt det som er positivt (unnskyld til dere for utakknemligheten.). Jeg forsikrer meg sjøl om at folk ikke gidder å høre på det lenger, de har fått nok. De syns jeg bare søker oppmerksomhet og at jeg utnytter situasjoner med helsa mi. Folk har fått nok av meg. Jeg er FOR åpen. Det har jeg også fått bekreftelse på. "Hei! Jeg heter Ida og jeg sliter psykisk"........... Jeg har fått bekreftelse på at jeg skuffer mennesker med at jeg ikke blir bedre etter alle årene med behandling. Å få kalde skuldre, avvisende blikk og pinlig stemning tolker jeg lett som at det er meg som er problemet. Jeg takler avvisning og stress veldig dårlig. Særlig i kombinasjon med turbulente ting som skjer i privatlivet. Jeg har kommet dit hen at jeg har en sterk magefølelse av at noe er galt med meg. Føler på at det er for mange steder, situasjoner og folkemengder jeg ikke passer inn i, som gjør at jeg overkompenserer og brenner meg ut pga overtenking og følelseskaos. Selv om det ikke synes på utsiden. Hadde folk sett hvordan det ser ut på innsida mi så hadde jeg nok blitt hentet av folk i hvite frakker for lengst. Når det er så mange viktige og elementære ting som jeg føler går imot meg over tid så orker jeg ikke meg sjøl engang. Det dummeste man gjør er å isolere seg, men det er den aller mest riktige følelsen, rett og slett fordi at jeg har stor forståelse for at ingen orker å være rundt min tunge og negative energi. Men ja, jeg kan godt innrømme at jeg ikke orker "folk" også. Det er som om jeg fint kan legge avsky mot meg sjøl i munnen på alle rundt meg.
Det meste av tida nå kjennes veldig på som at det mest fornuftige er å slette instagram, snap, facebook og blogg, for hva er vitsen? Og er det egentlig så bra at jeg deler? Jeg har et grunnleggende stort behov for å være med å snakke høyere opp om psykisk helse og være med på å gjøre alt rundt det mindre tabubelagt. Men burde jeg egentlig?
Jeg klarer ikke å være min egen venn akkurat nå.

søndag, desember 10, 2017

Jeg skal gi deg et scenario.

Se for deg dette:

Hjernen er hovedkontoret i kroppen. Der jobbes det 24 timer i døgnet, 7 dager i uka. Null ferie eller fridager. Dog kan det skje sykdomsfravær.
Vanligvis så er det veldig godt bemannet på hovedkontoret og samarbeidet fungerer stort sett alltid greit. Det er ledere, også er det medarbeidere under dem som jobber på samlebånd. Lederne er ganske strenge og kjører medarbeiderne sine veldig hardt uansett hvor lite bemannet det er til enhver tid. Det stilles høye krav til denne jobben.
Stort sett for alle hovedkontorer så jobbes det effektivt og det går på skinner. Selv om de kan ha noen frafall på jobb enkelte dager, så er de resterende godt rutinerte og vet hvordan de skal få hjulene til å gå rundt likevel. Dessuten så er sykdomsfraværet for det meste relativt kort.
Men så har vi noen hovedkontor som i perioder har lange sykdomsfravær, ja, medarbeiderne blir rett og slett sykemeldt over lengre tid. Vi har til og med tilfeller der flere medarbeidere enten går i streik eller faktisk sier opp! På grunn av dette så hoper arbeidsoppgavene seg veldig opp på samlebåndet da de blir underbemannet og i tillegg har mye sykdomsfravær, og arbeidsdagene går i en evig ond sirkel. De som er på jobb rekker ikke alle arbeidsoppgavene og da kan du se for deg hvordan det hoper seg opp på samlebåndet slik at det ofte blir til at det raser av. Ja, de ser seg rett og slett nødt til å hoppe over noen arbeidsoppgaver, og så hender det at de legger noen av dem til side fordi det er oppgaver de ikke har fått opplæring i. Jeg har til og med hørt om tilfeller der det har hopet seg opp så mye at de greide nesten ikke å se gulvet, derfor så tok de et lagerrom å bare stablet alt inn der inntil videre. De har jo ikke såå mye lagerplass da, så det blir lett krisesituasjoner.

Arbeidsoppgavene de har er alt fra å gi kroppen signaler om hva den skal gjøre, opprettholde kontakten med alle deler og organer i hele kroppen slik at de har oversikt over om alt fungerer som det skal, gir beskjeder om sult, tørst, toalettbesøk osv, signalisere følelser som stemmer overens med situasjoner, sorterer minner og kunnskap, til å styre tankene..
Ja, for å si det mildt, de har mange ulike og avanserte oppgaver hele tiden. Men når frafallet er så stort så skjer det hele tiden at feil blir gjort, feil signaler blir gitt og noe blir glemt og tankene blir styrt helt i villrede fordi alt blir å overopphetet. Medarbeiderne har ganske stort press på seg da lederne sender ut oppgaver fortløpende på båndet og tar ingen som helst hensyn til at de er få på jobb.

Slik er det å være psykisk syk.




tirsdag, desember 05, 2017

Et lite livstegn


Nå har jeg vært stille lenge....igjen. Har vært ganske svingete i høst og frem til nå. Å nå er jeg veldig dårlig, igjen. Uansett hvor bevisst man er på seg selv og det man har lært, så føles det lett som et nederlag. Jeg har ingen grunn til å være skamfull over det, men jeg føler det likevel.
Jeg vil uansett prøve så godt jeg kan å fortsette med min åpenhet, fordi jeg tror på at det er bra for både meg selv og andre.

Igår hadde jeg tidenes angstanfall. Midt i gruppebehandlingen. Det var tøft, og det føltes ut som at det varte i en evighet.
Akkurat nå om dagen så er det meste ganske mørkt, dystert og tungt. Jeg føler meg stort sett som en stor byrde å ha rundt seg så jeg trekker meg helst tilbake. Jeg er fullstendig klar over at jeg har venner som har sagt at jeg kan ringe eller sende melding om jeg trenger hjelp, men det sitter så langt inne å be om det. For det første så syns jeg de aller fleste rundt meg har mer enn nok med seg og sitt, dessuten kjenner jeg veldig på at jeg ikke fortjener hjelp. Jeg vet, det høres helt absurd ut, men det er det som er en del av sykdommen, at følelsene tar overhånd. De er mye sterkere enn fornuften. Så hvor mye jeg enn vet at jeg er bra nok og det er folk som bryr seg om meg, så føles det motsatte så vanvittig sterkt.

Jeg vil ikke gå så veldig inn på det akkurat nå, for jeg har planer om å ta for meg ulike temaer slik at jeg kan gå mer inn i dybden.
En annen utfordring jeg har gitt meg selv er at jeg skal være med på vlogging. Jeg skal være gjestevlogger for Psykmagasinet sin vlogg på Snapchat. Denne uken starter jeg opp på lørdag, og deretter blir det fast på fredager for min del. Dette er både spennende og kjempe skummelt, men jeg vil gjerne ta utfordringen for å teste ut om det kan ha en positiv effekt for meg.

Gå gjerne inn å lik siden til Psykmagasinet på Facebook, og legg dem til på Snapchat om du har lyst til å få en innblikk i ulike menneskers hverdag innen psykisk helse og deres utfordringer. En veldig fin måte å ufarliggjøre psykiske utfordringer på, og seerne kan komme med spørsmål og tilbakemeldinger.


tirsdag, oktober 10, 2017

Verdensdagen

Ja, idag er det nettopp det; verdensdagen for psykisk helse! Ironisk nok har jeg hatt en kjempe utfordrende dag psykisk, noe jeg ikke har hatt på lenge, men takket være min åpenhet og forståelsesfulle kolleger så gikk dagen bedre enn forventet. 

Det internasjonale temaet er "arbeid og psykisk helse", men et annet tema for 2017 er "noe å glede seg over". Det er så utrolig viktig å finne de små gledene vi har i hverdagen når kanskje en livssituasjon gjør at de negative tankene har lett for å ta overhånd. Ofte skal det ikke mye til for at man kan snu en time av dagen til en positiv opplevelse, noen ganger til og med en hel dag. Det skjer at man i perioder ikke klarer så lett å se noen lyspunkter, kanskje man føler at man drukner i negative ting eller rett og slett har glidd inn i en depresjon. Det som er så fint er at, uansett hva det gjelder, så kan man trene opp hjernen til det meste! Man kan trene på å finne lyspunkter som gjør at man holder ut i en mørk tid. Å selv om det bare skulle glede deg i et lite sekund, så er det aldri bortkastet selv om det kanskje føles slik der og da.

Noe annet som er usedvanlig viktig er å omgi seg med positivitet. Ikke bare det å finne på ting som er positivt for deg, men å omgi seg med positive energier. Jeg snakker om mennesker og dyr.
Når du har en tung dag der du føler deg utilpass blant folk, eller kanskje til og med i veien for alle, da er det alltid lurt å ta kontakt med en venn. Det er ikke sikkert du trenger å snakke om det heller, kanskje det bare hjelper å motta en klem og se et smil, ta en kaffe eller gå en tur.

Dyr har alltid en terapeutisk energi, så å omgås dyr når man er depressiv eller sliter med angst er helende.

Ikke undervurder de mindre gledene i hverdagen! Det blir fort mange av de. Det er stort sett ingen som er lykkelige hele tiden, jeg ser mer på det som at folk opplever lykkelige øyeblikk. Det kan være alt fra morgenkaffen eller bare lyden og lukten av kaffetrakteren om morgenen, til synet av barnet ditt som sover eller når solstrålene treffer ansiktet ditt.

Tillat deg å tenke etter hvilke små gleder du setter pris på, skriv det ned og ta det frem når du kjenner at du trenger det.

Og husk; du er ikke alene. Alle har en psykisk helse.


torsdag, september 07, 2017

Energityver, you are arrested.


Idag har jeg satt av dagen til 100% fokus på meg selv. Det eneste som har vært på dagsplanen er å gå til psykologtime. Ettersom jeg ikke har barna nå så planla jeg at jeg skulle utnytte morran med soving. Søvn hjelper mot mye og er veldig undervurdert!

Kjenner ikke bare at jeg brygger på forkjølelse, men at jeg er skikkelig sliten, og DA kommer reflekterende og analyserende Ida inn.. Jeg tar ett skritt tilbake for å få oversikt over det elementære:  Spiser jeg regelmessig? Får jeg i meg bra næring? Får jeg i meg nok væske? Får jeg nok søvn? Tar jeg medisinene mine i riktig tid? Svar; ja.
Okei, så: hvilke energityver har du hatt besøk av den siste tiden? En tanke som gir spenning i både positiv og negativ forstand, som henger i lufta helt til jeg får et endelig svar. En annen tanke om initiativ jeg må foreta meg på andres vegne, et initiativ som jeg utsetter hele tiden men som jeg må foreta meg nå. En tanke som gjør at jeg gruer meg, men som jeg ikke får tatt ansvar for og bare må ta som det kommer.

Flott! Der har du det! Så, hvilke forebyggende tiltak kan du gjøre for å ikke la disse energityvene sluke deg?
For det første gjelder det å gjennomføre timen hos psykolog slik at jeg får ryddet litt oppi hodet. Deretter kan jeg finne enkle ting å gjøre som GIR positiv energi i en fin balanse. Idag er de tingene å gå en tur med musikk på øret, skrive et blogginnlegg, lese bok og slappe av, de skal være første prioritering, også får jeg gjøre andre ting om lysten tar overhånd.

Jeg kjenner meg selv godt nok nå etter å ha vært igjennom mange berg- og dalbane turer at når jeg er sliten, så er det ikke for ingenting. Det er kroppen min som roper at "nå må du bremse litt her, Ida". Du vet når du er så sliten at du føler hele dagen at du nettopp har våknet og er skikkelig trøtt i trynet? Når du kjenner på den lave selvfølelsen, og har en tendens til å få negative tankespiraler? Du kanskje blir skuffa over deg selv for at du ikke greier å holde tritt? Tilslutt så begynner du å rakke ned på deg selv, sant? Vel, hvis du har svart ja på disse spørsmålene, så er det på høy tid å si STOPP til deg selv. ta ett skritt tilbake og gi deg selv litt tid. Er det bekymringer eller negative tanker om situasjoner eller deg selv, så si til deg selv at disse tankene kan jeg vente med et par dager. Dermed setter du en grense. Deretter MÅ du finne deg måter du kan få energi på, ikke ting du vanligvis gjør som tapper deg. Vær egoistisk!

Som høysensitiv så har jeg et stort behov for alenetid. Selv om jeg kan savne barna mine og venner, og føle meg litt ensom når jeg er sliten, så må jeg ha en dag for meg selv der jeg kun konsentrerer meg om å løfte meg selv opp. Dette er en hard jobb når man ikke helt vet hvor langt man kan la strikken tøye før man må stoppe opp, men jo flere ganger du kjenner på det og ikke minst lærer av det, jo lettere blir det.
Det gjelder å finne DIN balanse på når du kjenner at strikken din er tøyd litt for langt enn du greier å takle over tid, det er da du skal stoppe. Lar du strikken tøye for langt for lenge, så vil den ryke og da er det så utrolig vanskelig og ikke minst hardt å jobbe seg oppover.

Vi alle kan iblant kjenne på at man skulle ønske at andre kunne løftet deg opp og hjelpe deg. Men det hjelper som regel bare på overflaten. Det er kun du som kan gjøre den ordentlige jobben. Det er kun du som kan sørge for at du får det bedre med deg selv. Det er kun du som kan skifte retning i livet ditt og bestemme hvordan du vil ha det. Tro meg, virkelig, jeg har prøvd. Hver eneste gang jeg har prøvd å ønske meg så sterkt at andre skal løfte meg opp, så jeg lært det på den harde måten at det er kun jeg som kan forbedre min hverdag. Folk rundt deg kan være et hjelpemiddel på veien, men kun et hjelpemiddel, det er viktig å huske.

Nå skal jeg slappe av og lese litt - vi blogges!