torsdag, september 07, 2017

Energityver, you are arrested.


Idag har jeg satt av dagen til 100% fokus på meg selv. Det eneste som har vært på dagsplanen er å gå til psykologtime. Ettersom jeg ikke har barna nå så planla jeg at jeg skulle utnytte morran med soving. Søvn hjelper mot mye og er veldig undervurdert!

Kjenner ikke bare at jeg brygger på forkjølelse, men at jeg er skikkelig sliten, og DA kommer reflekterende og analyserende Ida inn.. Jeg tar ett skritt tilbake for å få oversikt over det elementære:  Spiser jeg regelmessig? Får jeg i meg bra næring? Får jeg i meg nok væske? Får jeg nok søvn? Tar jeg medisinene mine i riktig tid? Svar; ja.
Okei, så: hvilke energityver har du hatt besøk av den siste tiden? En tanke som gir spenning i både positiv og negativ forstand, som henger i lufta helt til jeg får et endelig svar. En annen tanke om initiativ jeg må foreta meg på andres vegne, et initiativ som jeg utsetter hele tiden men som jeg må foreta meg nå. En tanke som gjør at jeg gruer meg, men som jeg ikke får tatt ansvar for og bare må ta som det kommer.

Flott! Der har du det! Så, hvilke forebyggende tiltak kan du gjøre for å ikke la disse energityvene sluke deg?
For det første gjelder det å gjennomføre timen hos psykolog slik at jeg får ryddet litt oppi hodet. Deretter kan jeg finne enkle ting å gjøre som GIR positiv energi i en fin balanse. Idag er de tingene å gå en tur med musikk på øret, skrive et blogginnlegg, lese bok og slappe av, de skal være første prioritering, også får jeg gjøre andre ting om lysten tar overhånd.

Jeg kjenner meg selv godt nok nå etter å ha vært igjennom mange berg- og dalbane turer at når jeg er sliten, så er det ikke for ingenting. Det er kroppen min som roper at "nå må du bremse litt her, Ida". Du vet når du er så sliten at du føler hele dagen at du nettopp har våknet og er skikkelig trøtt i trynet? Når du kjenner på den lave selvfølelsen, og har en tendens til å få negative tankespiraler? Du kanskje blir skuffa over deg selv for at du ikke greier å holde tritt? Tilslutt så begynner du å rakke ned på deg selv, sant? Vel, hvis du har svart ja på disse spørsmålene, så er det på høy tid å si STOPP til deg selv. ta ett skritt tilbake og gi deg selv litt tid. Er det bekymringer eller negative tanker om situasjoner eller deg selv, så si til deg selv at disse tankene kan jeg vente med et par dager. Dermed setter du en grense. Deretter MÅ du finne deg måter du kan få energi på, ikke ting du vanligvis gjør som tapper deg. Vær egoistisk!

Som høysensitiv så har jeg et stort behov for alenetid. Selv om jeg kan savne barna mine og venner, og føle meg litt ensom når jeg er sliten, så må jeg ha en dag for meg selv der jeg kun konsentrerer meg om å løfte meg selv opp. Dette er en hard jobb når man ikke helt vet hvor langt man kan la strikken tøye før man må stoppe opp, men jo flere ganger du kjenner på det og ikke minst lærer av det, jo lettere blir det.
Det gjelder å finne DIN balanse på når du kjenner at strikken din er tøyd litt for langt enn du greier å takle over tid, det er da du skal stoppe. Lar du strikken tøye for langt for lenge, så vil den ryke og da er det så utrolig vanskelig og ikke minst hardt å jobbe seg oppover.

Vi alle kan iblant kjenne på at man skulle ønske at andre kunne løftet deg opp og hjelpe deg. Men det hjelper som regel bare på overflaten. Det er kun du som kan gjøre den ordentlige jobben. Det er kun du som kan sørge for at du får det bedre med deg selv. Det er kun du som kan skifte retning i livet ditt og bestemme hvordan du vil ha det. Tro meg, virkelig, jeg har prøvd. Hver eneste gang jeg har prøvd å ønske meg så sterkt at andre skal løfte meg opp, så jeg lært det på den harde måten at det er kun jeg som kan forbedre min hverdag. Folk rundt deg kan være et hjelpemiddel på veien, men kun et hjelpemiddel, det er viktig å huske.

Nå skal jeg slappe av og lese litt - vi blogges!

mandag, juli 24, 2017

"Det har jeg aldri gjort før, så det klarer jeg helt sikkert!"




Hei! Det er lenge siden sist, men først nå har jeg en del tid og energi til å skrive, så da passer jeg på. Merkelig fenomen dette at jeg blir aldeles rotete i hodet når det har gått for lang tid før jeg har skrevet på bloggen.

Er det ikke rart at når det skjer større forandringer i livet, så er det som om nye behov dukker opp fra intet? Du har sikkert kjent på det en eller annen gang. For min del har det skjedd nå.
I mange år har angsten min holdt meg igjen fra ting jeg alltid har syntes sett spennende ut. Det har vært for mange "farlige" hindringer til at jeg har engang har kunnet tenke at jeg noensinne kan gjennomføre disse spennende tingene. Derfor har jeg alltid endt opp med å skrive ned drømmer på mine mange lister, deriblant drømmedestinasjoner.
Noen har garantert kjent på det selv.
- "Jeg kan ikke dra alene, for jeg tør ikke kjøre bil på steder jeg ikke har vært før...tenk om jeg ikke finner fram!?"
- "Tenk om det skjer noe med bilen på turen da?!"
- "Tenk om jeg blir ensom?"
- "Hva hvis noen oppfører seg ekkelt mot meg??"
- "Hva om telefonen min blir ødelagt?!"
- "Tenk om jeg roter meg bort?"
- "Jeg kommer sikkert til å skade meg!"

Tenk om det går bra, da?

Etter flere måneder i en tøff prosess så meldte plutselig behovet seg for å reise. Jeg tenkte først på hvilken venninne jeg kunne tatt med meg. Men så slo det meg; hvorfor må du ha med deg noen?
Jeg er faktisk ikke avhengig av noen, og det klarte jeg å bevise for meg selv. Planla turen en liten uke i forveien og bestemte meg for at jeg ville ta min første tur alene til Geiranger, og jeg skulle ligge i telt (på campingplass, altså, jeg er ikke helt villmann enda). Hva jeg skulle finne på ville jeg finne ut av når jeg kom dit, det eneste målet var å gå en fjelltur og få med seg de fineste utsiktene. Det klarte jeg! Det ble en 4 timers gåtur fra vakre Skageflå og tilbake til Geiranger, med to gode pauser. Selvfølgelig døde telefonen min før jeg skulle gå i land fra startstedet, men ingen grunn til panikk, tenkte jeg. "Denne turen er jeg sikkert ikke alene om å gå", og det fikk jeg rett i. Møtte på folk innimellom, så jeg følte meg trygg hele tiden.
Jeg trengte virkelig denne turen nå i sommer, bare for å vokse et par centimeter. For å bli enda tryggere og sterkere i meg selv. Jeg fant en helt egen ro av å være alene på et fremmed sted, og å gjennomføre mitt eget mål, den er nesten ubeskrivelig for jeg har aldri kjent på det før, så det bør oppleves for den som drømmer om dette.

Jeg kunne aldri ha kommet til en beslutning om å gjøre noe slikt for bare ett år siden. Men jeg har jobbet hardt med meg selv siden da, og gjennom mange forandringer i livet så er det som om en del av angsten min har sluppet taket i meg. Det er en deilig følelse! Den kommer fortsatt fram til tider, men jeg minner meg selv på at jeg har funnet noe nytt og kommet et steg videre. På ei trapp så er jeg nå tre trappetrinn over angsten min. Kan godt si det sånn at jeg føler at jeg får belønning for den harde jobben.

Dette ga virkelig mersmak, og jeg gleder meg til neste eventyr!

mandag, mars 13, 2017

Sorgen min og jeg.

Det finnes mange forskjellige type sorger i livet. Store, små, gigantiske. Alle takler sorg på ulikt vis. Det finnes ingen riktig eller feil måte å sørge på.

 Jeg har en sorg nå som har kommet tilbake. En sorg som jeg har hatt før, som har vært borte en lang stund, og kommer til overflata igjen. Jeg sørger over noe jeg aldri har hatt. Over noen som har vært helt annerledes hele livet mitt enn det jeg kjente til. Jeg sørger over det faktum at jeg aldri kommer til å få det.

 Lille Ida sørger over det såre savnet etter denne personen. Tenårings Ida sørger over den tunge tida hun ble gitt og hadde ikke annet valg enn å bli voksen i brå fart. Voksne Ida sørger over at hun har lyst til å gjøre noe med det, men vet at det ikke er til det beste. Hun sørger over alt hun vet om, og over at ting vil alltid være uoppgjort. Sørger over noen som alltid har vært syk, men som aldri ville ha hjelp. Som har levd hele sitt liv som syk og har hatt store deler av livet med masse negativitet og urolighet. Ja, jeg sørger over et menneske. Et veldig viktig menneske for meg på mange måter, men som jeg ikke kan gi noe plass til lenger. 

Min sorg er ekte, og den er bare min. Den er veldig framme nå, men jeg greier meg fint. Jeg kan kjenne den er der hele tiden nå om dagen, det er en vond klump i magen. Et litt hardt trykk i brystet. Tårene vil fram så fort jeg snakker om det. Og det er greit. Jeg lar sorgen bare få komme, også kan vi høre på triste melankolske sanger sammen, bare den og jeg. Vi kan synge høyt, vi kan gråte sårt. Også må jeg legge den litt tilbake og fortsette med hverdagen. Så kan jeg la den komme fram når den trenger seg på igjen. Vi sees ganske ofte om dagen, men det er ikke så rart. Det er jo gjerne når ting er i endring at man får slike reaksjoner. Akkurat nå er det mange ting i endring.

Det er det som er en bra ting å vite; at selv om man har en sorg så trenger man ikke å drukne i den. Man må bare finne ut av hvordan man skal forholde seg til den. Det er selvfølgelig ikke gjort i en håndvending, men jeg føler at jeg kan fortelle det ettersom jeg er ganske erfaren på området blitt. 

Jeg har en håndfull mennesker jeg vil vende meg til når jeg føler jeg trenger å stikke litt hull på blemma, og det er en god følelse. Du vet når du ikke føler på skammen eller samvittigheten over å plage dem med dine problemer og bekymringer? Når du vet at du blir lyttet til? Når du kjenner at det er ekte? Det er de rette menneskene å søke trøst hos. Jeg har alltid hatt og kan fortsatt ha det noen ganger, en lei tendens til å kjenne at jeg ikke fortjener noen trøst fra noen. Men det er jo aldeles feil. Alle fortjener trøst! Det er den minste tingen du kan gjøre for deg sjøl for å være litt snill med deg; ta kontakt med en ekte venn som hører deg og ser deg. Del, del og atter del. Ikke la deg sjøl sitte igjen med alt det vonde helt alene. Du ville vel ikke ha gjort det mot DIN venn?

torsdag, desember 08, 2016

Plassert.

Da er det på'an igjen. Eller, det har det igrunn vært en stund. Jeg begynner, som kjent for noen, veldig tidlig med å planlegge og komme igang med julehandelen. I år går det treigt for seg, men det har sine årsaker. Det gjelder bare å forsone seg med det. Det er jo også en tid der hvor mange har det vanskelig, og der mange har mørke og triste følelser. Denne tida setter igang noe ved oss.
Jeg er hu som pleier å få julestemning veldig tidlig og vanligvis varer det til julaften, men ikke i år ser det ut til. Kanskje jeg har forandret meg? Uansett, så føler jeg på en spenning i kroppen. Spent på hvordan denne jula vil føles. Dette året tok jeg et drastisk valg og har nå færre familiemedlemmer å være sammen med i juletida. Jeg har egentlig ikke landet helt ennå på hvordan jeg føler rundt det. Er jeg litt lettet og rolig over å slippe de vonde følelsene rundt den situasjonen...? Eller blir det litt trist å ikke ha kontakt denne jula for første gang...? Jeg vet ikke ennå, men jeg er mest åpen for at jeg skal greie å senke skuldrene mer. Jeg kommer også til å legge tilrette mest mulig for at det skal skje.

Jeg har reflektert mye i høst, og kjent mye på følelser og tanker rundt valget mitt. Det har foregått både ved ubevissthet og bevissthet. I forbindelse med andre årsaker resulterte det i at jeg ble utbrent. Føler at jeg har brukt tida godt og at beina står mer stødig nå. Det beste med alt uansett hvor dårlig jeg har vært, så har jeg hele tida kjent at valget jeg tok var riktig. Om det er et permanent eller midlertidig valg får tiden vise, det er ikke noe jeg vil bestemme over her og nå.

Etter at G.A og jeg startet på et foreldreveiledningskurs for cos-p så har dette også satt igang mye prosesser i hodet. Ikke bare som forelder, men en tankeprosess over min egen barndom og oppvekst. Også en tankeprosess over hvordan man opplever ting. Det vil si hvordan ulike mennesker opplever en situasjon eller hendelse på forskjellige måter. Det at man ikke har blitt møtt i følelsene sine under oppveksten eller fått så mye bekreftelser på at man er god nok er et sårt tema. Det kan være reelt for den som har opplevd det slik, og det kan være like reelt for den som ikke opplevde det slik i det hele tatt og mener noe helt annet. Her snakker jeg om de/den voksne og barnet. Det er her konflikten oppstår for meg, men også garantert for mange andre. For her vil vi uansett alltid ha en uenighet når ikke de som var voksne for meg den gangen kan gi en slags forståelse for min opplevelse av det hele. Eller noen form for anerkjennelse for at jeg har opplevd det slik. Jeg forstår at det er sårt og vanskelig å høre det, men det er slik det er. Jeg har også jobbet med min forståelse av hvorfor de/den voksne opplevde det motsatt, og jeg kan kjenne på at jeg skjønner godt at de/den hadde mer enn nok med seg selv i perioder av min oppvekst til å makte alle sine oppgaver som forelder. Jeg ser det tydeligere nå.

Samtidig så sitter jeg fortsatt med en følelse av mangel på aksept, litt bitterhet, en sorg og litt urolighet rundt min oppvekst, fra min side. Det er noe inni meg som ikke har greid helt ennå å gi slipp, og det er veldig vanskelig å finne det, men jeg skal la tiden få hjelpe meg med det.
I mange tilfeller der jeg reagerer negativt og sterkt, kall det gjerne instinktivt,  så har jeg blitt kjent med at det er barnet i meg som kommer frem akkurat da. Det er all usikkerheten fra den gang som dukker opp. Det er også masse følelser som jeg ikke har lært meg å regulere eller å plassere som hjelper til å lage masse usikkerhet og kaos.
Det er iallfall noe jeg har begynt å kjenne igjen, og at jeg kan plassere det litt der. Det er en måte å gi selvhjelp på, og en måte for meg å ta frem den voksne meg til å omfavne og trøste barnet i meg.

Jeg er et menneske som så mange andre også stadig er på jakt etter bekreftelser. Nå skal jeg starte med å gi meg selv litt bekreftelse.

mandag, september 26, 2016

Samvittighetskladd.

Dårlig samvittighet er noe jeg opplever på daglig basis. Det har på en måte blitt en del av meg, og ofte da jeg er dårlig så sluker den meg nesten. Det er veldig lettvint å bare si 'slutt å ha dårlig samvittighet for alt' og det skulle jeg virkelig ønske jeg kunne! Om jeg bare hadde hatt en bryter som jeg kunne skrudd på og poff! så var den borte, da hadde jammen livet vært lettere. Men sånn er det nå engang ikke, og da må man lære seg andre metoder å takle det på. Dermed må faktisk alle andre rundt en som sliter med mye dårlig samvittighet bare smøre seg med tålmodighet og vise støtte istedenfor irritasjon og oppgitthet. For når du er vant til at den samvittigheten sitter der sånn lett tilgjengelig så blir du ganske kreativ i forhold til hva du faktisk kan få dårlig samvittighet for!
For mitt vedkommende så er det akkurat som at den ene tingen jeg får dårlig samvittighet for forgreiner seg i mange flere ting som jeg også føler at jeg bør ha dårlig samvittighet for. Det er som om alt bare bygger seg opp og støtter seg på hverandre helt til det er noe som topper hele greia og da blir det for tungt å bære.

Men hvorfor i all verden får man så dårlig samvittighet da?

Er du som meg og er veldig streng og kritisk mot deg selv, stiller for høye krav og dømmer deg selv? Hvis ting ikke blir "riktig" så snakker du deg selv ned og straffer deg selv? Bruker du ofte ord som "må/burde/skulle gjort/skal/burde ikke"?
Her ser du jo selv hva du kan jobbe med om du sliter med det samme som meg.
Men selv mener jeg at det ikke er bra nok, for det ligger som regel mer bak enn dette. Hvis man tenker etter og drar frem minner, skreller av lag for lag, så vil man kanskje kunne se enkelte ting som har en sammenheng med hvorfor man har slike dårlige tankemønstre.

Jeg sliter med dårlig samvittighet for ting jeg ikke kunne ha fått gjort annerledes uansett, og tilogmed for ting som jeg ikke er involvert i i det hele tatt. Det går nemlig ikke kun på at jeg syns det var dumt av meg at jeg ikke fikk gått en tur idag, at jeg burde ha planlagt handlingen bedre, at jeg burde ha rukket å vasket. Det går i dypere og dypere ting etterhvert. Man føler seg tilslutt som en vandrende samvittighetskladd. Men det som er fint er jo at det går an å gjøre noe med det. For min del sitter det såpass hardt i ryggmargen at jeg må jobbe kontinuerlig med det i all tid framover, men i det minste så er jeg blitt bevisst på det - der har jeg en kjempe fordel!