mandag, mars 13, 2017

Sorgen min og jeg.

Det finnes mange forskjellige type sorger i livet. Store, små, gigantiske. Alle takler sorg på ulikt vis. Det finnes ingen riktig eller feil måte å sørge på.

 Jeg har en sorg nå som har kommet tilbake. En sorg som jeg har hatt før, som har vært borte en lang stund, og kommer til overflata igjen. Jeg sørger over noe jeg aldri har hatt. Over noen som har vært helt annerledes hele livet mitt enn det jeg kjente til. Jeg sørger over det faktum at jeg aldri kommer til å få det.

 Lille Ida sørger over det såre savnet etter denne personen. Tenårings Ida sørger over den tunge tida hun ble gitt og hadde ikke annet valg enn å bli voksen i brå fart. Voksne Ida sørger over at hun har lyst til å gjøre noe med det, men vet at det ikke er til det beste. Hun sørger over alt hun vet om, og over at ting vil alltid være uoppgjort. Sørger over noen som alltid har vært syk, men som aldri ville ha hjelp. Som har levd hele sitt liv som syk og har hatt store deler av livet med masse negativitet og urolighet. Ja, jeg sørger over et menneske. Et veldig viktig menneske for meg på mange måter, men som jeg ikke kan gi noe plass til lenger. 

Min sorg er ekte, og den er bare min. Den er veldig framme nå, men jeg greier meg fint. Jeg kan kjenne den er der hele tiden nå om dagen, det er en vond klump i magen. Et litt hardt trykk i brystet. Tårene vil fram så fort jeg snakker om det. Og det er greit. Jeg lar sorgen bare få komme, også kan vi høre på triste melankolske sanger sammen, bare den og jeg. Vi kan synge høyt, vi kan gråte sårt. Også må jeg legge den litt tilbake og fortsette med hverdagen. Så kan jeg la den komme fram når den trenger seg på igjen. Vi sees ganske ofte om dagen, men det er ikke så rart. Det er jo gjerne når ting er i endring at man får slike reaksjoner. Akkurat nå er det mange ting i endring.

Det er det som er en bra ting å vite; at selv om man har en sorg så trenger man ikke å drukne i den. Man må bare finne ut av hvordan man skal forholde seg til den. Det er selvfølgelig ikke gjort i en håndvending, men jeg føler at jeg kan fortelle det ettersom jeg er ganske erfaren på området blitt. 

Jeg har en håndfull mennesker jeg vil vende meg til når jeg føler jeg trenger å stikke litt hull på blemma, og det er en god følelse. Du vet når du ikke føler på skammen eller samvittigheten over å plage dem med dine problemer og bekymringer? Når du vet at du blir lyttet til? Når du kjenner at det er ekte? Det er de rette menneskene å søke trøst hos. Jeg har alltid hatt og kan fortsatt ha det noen ganger, en lei tendens til å kjenne at jeg ikke fortjener noen trøst fra noen. Men det er jo aldeles feil. Alle fortjener trøst! Det er den minste tingen du kan gjøre for deg sjøl for å være litt snill med deg; ta kontakt med en ekte venn som hører deg og ser deg. Del, del og atter del. Ikke la deg sjøl sitte igjen med alt det vonde helt alene. Du ville vel ikke ha gjort det mot DIN venn?

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar