mandag, juli 24, 2017

"Det har jeg aldri gjort før, så det klarer jeg helt sikkert!"




Hei! Det er lenge siden sist, men først nå har jeg en del tid og energi til å skrive, så da passer jeg på. Merkelig fenomen dette at jeg blir aldeles rotete i hodet når det har gått for lang tid før jeg har skrevet på bloggen.

Er det ikke rart at når det skjer større forandringer i livet, så er det som om nye behov dukker opp fra intet? Du har sikkert kjent på det en eller annen gang. For min del har det skjedd nå.
I mange år har angsten min holdt meg igjen fra ting jeg alltid har syntes sett spennende ut. Det har vært for mange "farlige" hindringer til at jeg har engang har kunnet tenke at jeg noensinne kan gjennomføre disse spennende tingene. Derfor har jeg alltid endt opp med å skrive ned drømmer på mine mange lister, deriblant drømmedestinasjoner.
Noen har garantert kjent på det selv.
- "Jeg kan ikke dra alene, for jeg tør ikke kjøre bil på steder jeg ikke har vært før...tenk om jeg ikke finner fram!?"
- "Tenk om det skjer noe med bilen på turen da?!"
- "Tenk om jeg blir ensom?"
- "Hva hvis noen oppfører seg ekkelt mot meg??"
- "Hva om telefonen min blir ødelagt?!"
- "Tenk om jeg roter meg bort?"
- "Jeg kommer sikkert til å skade meg!"

Tenk om det går bra, da?

Etter flere måneder i en tøff prosess så meldte plutselig behovet seg for å reise. Jeg tenkte først på hvilken venninne jeg kunne tatt med meg. Men så slo det meg; hvorfor må du ha med deg noen?
Jeg er faktisk ikke avhengig av noen, og det klarte jeg å bevise for meg selv. Planla turen en liten uke i forveien og bestemte meg for at jeg ville ta min første tur alene til Geiranger, og jeg skulle ligge i telt (på campingplass, altså, jeg er ikke helt villmann enda). Hva jeg skulle finne på ville jeg finne ut av når jeg kom dit, det eneste målet var å gå en fjelltur og få med seg de fineste utsiktene. Det klarte jeg! Det ble en 4 timers gåtur fra vakre Skageflå og tilbake til Geiranger, med to gode pauser. Selvfølgelig døde telefonen min før jeg skulle gå i land fra startstedet, men ingen grunn til panikk, tenkte jeg. "Denne turen er jeg sikkert ikke alene om å gå", og det fikk jeg rett i. Møtte på folk innimellom, så jeg følte meg trygg hele tiden.
Jeg trengte virkelig denne turen nå i sommer, bare for å vokse et par centimeter. For å bli enda tryggere og sterkere i meg selv. Jeg fant en helt egen ro av å være alene på et fremmed sted, og å gjennomføre mitt eget mål, den er nesten ubeskrivelig for jeg har aldri kjent på det før, så det bør oppleves for den som drømmer om dette.

Jeg kunne aldri ha kommet til en beslutning om å gjøre noe slikt for bare ett år siden. Men jeg har jobbet hardt med meg selv siden da, og gjennom mange forandringer i livet så er det som om en del av angsten min har sluppet taket i meg. Det er en deilig følelse! Den kommer fortsatt fram til tider, men jeg minner meg selv på at jeg har funnet noe nytt og kommet et steg videre. På ei trapp så er jeg nå tre trappetrinn over angsten min. Kan godt si det sånn at jeg føler at jeg får belønning for den harde jobben.

Dette ga virkelig mersmak, og jeg gleder meg til neste eventyr!

1 kommentar:

  1. Så fantastisk å lese <3 Du er altså så cool, du Ida :* Takk for sist forresten, veldig gøy å se deg igjen :D

    SvarSlett